10 oppturer for havet siden 2010

Oppturer for havet siste tiår

Aids, ozonlaget, apartheid og den kalde krigen. På 80-tallet så det mørkt ut. På 90-tallet så det bedre ut, så ble det ganske bra. Kanskje vi kan si det samme om havet i 2030? Her er ti oppturer for havet i tiåret vi legger bak oss. Av disse ti var det bare en som eksisterte i 2010.

Oppmerksomhet

Følelser, sinne, prat og løfter redder verken fisk, korallrev eller stopper CO2-utslipp, men det starter der. Nestorer som oseanograf Sylvia Earle og hennes Mission Blue og David Attenboroughs Blue Planet II fikk jordboere og politikere over hele verden med seg under vann og øynene opp for alvoret. Biologen og naturfotografen Audun Rikardsen ble verdenskjent i 2015 for sine vidunderlige bilder.

Nrk-serien Planet Plast gjorde sitt for å menneskeliggjøre hvordan plasten havner i magen på hval og binder fugler til døden. At Sky Channel skulle gå fra Pat Sharp på 80-tallet til å bli en pådriver for å redde havet var det vel ingen som så for seg for verken 10 eller 30 år siden.

Greta Thunberg skapte en ny aksjonsform med skolestreiker og mobiliserte barn og unge til en maktfaktor på tross av at de ikke er stemmegivere.

Sosiale medier og lette undervannskameraer har skapt tusenvis av hav-reportere. I Brasil førte kampanjer på sosiale medier til radikal økning i beskyttelse av havområder. I 2018 bestemte myndighetene å verne 24,5 prosent av landets økonomiske sone tilsvarende et område på størrelse med England og Frankrike til sammen. Nyetablerte, norske Blueyes undervannsdroner er som en litt dyr GoPro og gjør havet tilgjengelig for flere.

Den blå økonomien fikk mer innhold og oppmerksomheten førte til politikk: Forbud mot engangsplast i EU og Norge, FNs nullvisjon for plast (drevet igjennom av WWF og Norge), nye havstrategier (Norge og Canada) og mer penger til forskning på havteknologi og sjømat. Barn og voksne plukket plast langs kysten, Erna Solberg ble sjef for FNs havpanel, elektriske ferger så dagens lys og Kjell Inge Røkke satte i gang byggingen av verdens største havforskningsskip.

Paris-avtale og bærekraftsmål

Siden den industrielle revolusjon har menneskelig aktivitet ført til utslipp av rundt 500 milliarder tonn CO2. 30 prosent av dette har endt opp i havene som absorberer en million tonn CO2 i timen. Havet blir surere og dette fører til død og fordervelse.

Paris-avtalen ble omtalt som en suksess og virker, på tross av treghet og USAs utmelding, fortsatt. For de som er redd alt går åt skauen er det også oppmuntrende at de som tar klimaendringer på alvor handler og ikke lar seg stoppe av de reaksjonære og ignorante: Ett eksempel er US Climate alliance som ønsker å nå målene i avtalen. Alliansen representerer 55 prosent av USAs befolkning og verdens tredje største økonomi (etter USA og Kina) på 11,7 trillioner dollar. Sjefen for Bank of England sier det rett ut: Selskaper og industrier som ikke sikter mot et null-utslipps-samfunn vil gå konk.

Investeringer i kullkraftverk har falt med 75 prosent siste tre år. Mens det i 2015 ble investert i kraftverk for 88 gigawatt var tallet nede i 22 i fjor. Avvikling av kullkraftverk går raskere enn etablering av nye. Altså blir det stadig færre av disse hvis denne trenden fortsetter. Dette har ikke skjedd siden den industrielle revolusjon. Investorer går stadig mer etter grønne prosjekter og fossile prosjekter prises stadig lavere.

Havet ser nok frem til et tiår der det slipper å svelge enda 87 milliarder tonn CO2.

Bærekraftsmålene tok over for tusenårsmålene i 2015 og ble verdens felles plan for en bærekraftig fremtid. Året 2030 er satt som milepæl. At alle på den blå planeten har et ansvar og ikke bare at rike land skal hjelpe de fattige var en game-changer. «Alt-henger-sammen-med-alt» ble institusjonalisert og havet fikk sitt eget mål 14.

Problue

Flergiverfondet Problue, som Norge tok initiativ til, kom på plass i 2018 og fikk i løpet av sju måneder engasjert åtte giverland (Canada, Sverige, Danmark, Island, Frankrike, Tyskland, Europakommisjonen og Norge). Det er en del av Verdensbankens Blå Økonomi-program på totalt fem milliarder dollar for et bærekraftig hav.

WWF har vært en pådriver for å få til dette fondet som særlig skal brukes for å stanse forurensning og forsøpling, ulovlig, urapportert og uregulert fiske, tap av leveområder og klimagassutslipp.

Flytende vindmøller

For dyrt har det blitt sagt. Selv om dette har vært oppfatningen i Norge, signerte franske Ideol og japanske Shizen Energy i juni 2019 en avtale for å bygge ut vindkraft i havet utenfor Kyushu i Japan. Ideol har akkurat patentert deres flytende vindmølle. I september i fjor kom en analyse som påpeker at flytende havvind i Norge kan skape verdier for 117 milliarder kroner og over 128.000 årsverk. Men dette må skje raskt dersom vi skal henge med. Bunnfaste vindmøller er for lengst patentert og utviklet av andre.

Tang og tare

Som mat er det ikke noe nytt, men for fiskerinasjonen Norge har det skjedd flere ting. Tekslo Seaweed ble symbolsk nok startet opp av tidligere oljearbeider Runar Trellevik fra Sotra og driver med tang- og tareproduksjon. Taco-krydder, sjøspagetti og sjokolade med fingertare er noen av produktene. Kanskje kobler han seg på Møre Maritime som har fått støtte fra Forskningsrådet til bygging av skip for industriell taredyrking. I Lofoten gaflet Ap-leder Støre i seg tang hos Lofoten Seaweed. Trøffel-tang til 8.000 kroner kiloet selges til Michelin-restaurantene Maaemo og Fagn.

I 2011 ble Norsk senter for tang- og tareteknologi etablert som del av SINTEF. «Tang og tare er primærprodusenter som kan dyrkes uten bruk av matjord, gjødsel, ferskvann, sprøytemidler eller antibiotika, og Norge har enorme kystarealer som kan brukes», heter det på hjemmesidene.

Havstrategien som kom i 2017 sier at «Regjeringen vil styrke kunnskapen om økosystemene i kystsonen for å legge til rette for havbruksvirksomhet, dyrking av skjell, tang og tare og nye arter og for å sikre et godt fundament for en langsiktig forvaltning.» Om bruk av tang og tare står det at» i fremtiden vil norsk havbruk trolig omfatte flere arter enn laks, herunder også alger, som tang og tare .»

Bedre data

Vi har fått mye bedre tall og data på hvordan det står til med havet. Mye har skjedd siden klimapanelet publiserte tall for økning i havtemperaturen i 2013. Noe av problemet da var at dataene var så ulike at det var vanskelig å gjøre skikkelige sammenligninger. Disse tallene gjaldt også bare ned til 700 meter.

Siste 10 år har forskere plassert ut flere enn 3000 måleinstrumenter i verdenshavene. Disse har gitt data som nær sagt dekker hele havet helt ned til 2000 meter.

Målingene viser en vesentlig økning i temperaturen siste tiår. En økning som har ført til kraftigere nedbør, havnivåstigning, ødeleggelse av korallrev, mindre oksygen og smelting av pol-isene. Det som tidligere bare har blitt vist gjennom modeller, viser seg nå i faktiske målinger. I 2010 startet NASAs Operation IceBridge, som med bruk av satellitter og forskningsfly ser på sammenhengene mellom polområdene og det globale klimaet.

Selv om tallene er en nedtur må det også sies å være positivt at vi nå kan basere oss på faktiske målinger.

Beskyttelse av havområder

Sylvia Earle jobber iherdig med å få økt beskyttelse av sårbare havområder. Hun kaller disse Hope Spots og dette er steder med særlig viktige økosystemer som må tas vare på. Mens 12 prosent av landjorda har status som beskyttet er bare 6 prosent av havet det. Men takket være Earles arbeid blir stadig flere områder beskyttet. Listen over Hope Spots er lang og ligger her.

Marine Conservation Institute har også laget en liste over steder som enten er truet eller som har lykkes med å bli beskyttet. Er du på reise i noen av disse landene, ta turen innom: Seychellene, USA, Australia, Colombia, Ecuador, Bahamas, Indonesia, Mozambik, Zanzibar, Costa Rica, New Zealand, Frankrike eller Italia.

Blokkjede for fisk

Tenk å kunne skanne strekkoden med mobilen når du kjøper sjømat og få opp informasjon om hvor og hvordan den er produsert?

En slik løsning finnes, men ennå ikke i Norge.

Provenance er et britisk initiativ som gjør det mulig å vite alt som skjer med fisken fra hav til tallerken. Informasjonen registreres i hvert ledd. Ved bruk av blokkjede-teknologi blir all data både tilgjengelig for alle i produksjonen inkludert forbrukeren og den kan ikke redigeres når informasjonen først er lagt inn. I butikken skanner du strekkoden med mobilen og i appen kommer all informasjon. Det gjør det lettere å velge sjømat som ikke tærer på eller ødelegger havet eller livet der.

I følge Provenance er 72 prosent av millenniumsgenerasjonen i England villige til å betale mer for varer som er bærekraftig produsert og 8 av 10 vil vite opphavet.

Overfiske til laksefor kan være fortid. I 1990 bestod foret til norsk oppdrettslaks av 90 prosent marine råvarer. I 2013 var andelen redusert til 29,2 prosent. Oppdrettslaksen spiser tørrfôr formet som pellets. Rundt 70 prosent av fôret består av vegetabilske ingredienser, mens cirka 30 prosent kommer fra marine råvarer som fiskemel og fiskeolje.

God utvikling men haken er all bæsjen som havner i havet. Uansett, nå er det oppturene som gjelder.

Selv om norsk fiskeriforvaltning er solid vil den økende etterspørselen etter sjømat gjøre denne teknologien relevant også her hjemme. Oppdrettsnæring og mer forskning på ny sjømatproduksjon krever åpenhet og sporbarhet. Hvem tar denne ballen i Norge?

Skipstrafikk

Den står for rundt 2 prosent av verdens CO2-utslipp, det samme som flytrafikk. Flere enn 50.000 båter er i sving for å frakte alt vi trenger verden over. Industrien jobber med å finne løsninger for nullutslippsbåter. I april 2018 satte den internasjonale maritime organisasjon som mål å kutte CO2-utslipp fra skipsfart med 40 prosent innen 2030.

I tillegg skal drivhusgasser kuttes med 50 prosent innen 2050 sammenlignet med 2008. Og senest innen 2100 skal utslippene være null.

Det investeres også solid i utviklingen av hydrogen-celler for å redusere CO2-utslipp. Utenfor San Francisco kunne du fra september i fjor se en katamaran for persontrafikk. Den 70 fot store katamaranen kan ta 84 passasjerer.

En av grunnene til at industrien har vært nølende med å ta i bruk hydrogen-celler er mangel på havner som kan ta dem i mot. Og at slike havner ikke vil bli bygget før etterspørselen er stor nok. Initiativtakerne bak katamaranen mener båtene må på vannet først for å bevise at dette er veien å gå. Men, det gjenstår fortsatt å finne en økonomisk måte å utvinne hydrogen, flytende eller i gassform, på en karbonnøytral måte.

Norge ligger også ganske langt fremme for å få til nullutslipp. Color Lines Color Hybrid startet i 2019 sine første turer fra Sandefjord til Strømstad.

Hurtigruten annonserte i mai 2019 at de har inngått en kontrakt med Biokraft som leverandør av biogass som blant annet inneholder organisk avfall fra skogbruk og oppdrettsfisk. Nettstedet iLaks skriver at «fram til 2027 skal Biokraft i Skogn levere miljøvennlig biogass til Hurtigrutens skip langs norskekysten.

Så var det plasten

Hjelper det å fjerne plastsugerør, Q-tips og plastposer fra butikker og restauranter? Det hjelper nok litt, men utgjør en dråpe i havet når vi vet at verdens plastproduksjon er ventet å firedobles innen 2050 – faktisk vil 20 prosent av verdens oljeproduksjon gå til plast-produksjon med dagens tempo.

Store selskaper ser også at noe må gjøres. Et samarbeid mellom Dell, General Motors og flere andre mindre selskaper har som mål å samle og gjenbruke plast i sine produkter.

Konsortiet skal i første omgang samle og hente gjenvinnbar plast fra Indonesia, Kina, Thailand, Vietnam og Filippinene. En rapport fra non-profit organisasjonen Ocean Conservancy finner at halvparten av all plast i havet kommer fra disse landene. En av utfordringene rapporten peker på er mangel på infrastruktur for gjenvinning og oppsamling av plast.

I Indonesia er planen blant annet å opprette gjenbruksstasjoner der lokale organisasjoner leverer inn plast. Denne kvernes og selskaper som Dell vil så kjøpe den for bruk i sin emballasje. General Motors ser for seg bruk av gjenvinnbar plast i både emballasje og bildeler.

I mars 2018 annonserte Lego at de botaniske brikkene som løv, trær og busker fra nå av skal lages av plante-basert plast. Og innen 2030 skal standard-Lego og all innpakning lages av bærekraftig materiale.

Hva med all plasten som allerede er i havet? Det er den som har fått oppmerksomhet de siste årene. Flere forslag og initiativ kom mot slutten av tiåret og ett av dem var Ocean Cleanup.

Ocean Cleanup har som mål å bruke havstrømmene til å føre plast fra Great Pacific Garbage Patch inn i en 600 meter lang lense, ta den opp og inn på land. Lensen ble første gang ført ut i havet 8. september i fjor, først 350 nautiske mil fra kysten utenfor San Francisco og siden helt ut til Great Pacific Garbage Patch i det nordlige Stillehavet.

Men det var skikkelig nedtur da de måtte avbryte første forsøk i desember 2018. En 18 meter lang del knakk og de måtte taue konstruksjonen inn på land igjen. Konstruksjonen klarte heller ikke å samle plasten som forventet. Ocean Cleanup ga ikke opp håpet om å få det til og har i månedene etter havariet jobbet med å finne ut hva som gikk galt.

Så klarte de endelig å få den til å fungere i oktober i fjor.

«Etter ett år med testing har vi lykkes med å utvikle et system i Great Pacific Garbage Patch ved hjelp av havstrømmene til å samle opp plast. Dette bekrefter prinsippet bak ideen», skrev de på sine nettsider.

Prosjektet har fått kritikk fra flere hold. Både hvordan det kan påvirke miljøet, om det er kostnadseffektivt og om dette kan ta oppmerksomheten fra det virkelige problemet med at det produseres og brukes for mye plast, og som slippes ut i naturen.

Hva sier vi i 2030?

Jeg tror 20-tallet kan bli stående som tiåret der vi faktisk lyktes med å få kontroll på følgene av klimaendringer og der løsningene vi ser i dag blir oppskalert slik at det virkelig monner. Skadene vil være alvorlige og stedvis omfattende. Mange arter vil forsvinne, polisen og Grønland vil smelte mer, temperaturen vil stige, havstrømmer vil påvirkes og flere mennesker vil trenge humanitær hjelp som følge av klimaendringene. Jeg er ikke så sikker på om vi når alle 2030-målene, men jeg tror 30-tallet kan bli rehabiliterings-tiåret der vi styrer unna Armageddon med ganske god margin.