Klokken er halv fem tirsdag ettermiddag. Jeg har akkurat kommet hjem fra jobb og satt to Rema-plastposer fulle av mat på kjøkkenbenken. I posene ligger brød, melk, avocado, tomater, epler, gulrøtter, en pakke skinn- og benfri laksefileter, smør, gulost, brunost og druer.

I butikken

I butikken, hodet fylt med en blanding av jobb, ettermiddagens program for barna, litt andpusten etter sykkelturen og hva jeg skal legge i handlekurven, møter jeg det daglige plast-spørsmålet. Avocado først; er de uten plast klare for å spises i dag slik planen er, eller er de harde jeg kjøpte forrige uke modnet? Altfor ofte går de fra harde til harde og grå. Barna har fått dilla på avocado og vi vil gjerne opprettholde den gode vanen. Jeg kaster et blikk bort på stabelen av blå resirkuleringsposer – har vi en rull hjemme? Ja. Jeg kjøper de modne med plast. Tomater; har vært litt lat siste tiden og kjøpt cherry-tomater i plast-beger. Nei, nok – jeg tar vanlige, store tomater og legger i en plastpose. Det hoper seg opp med disse posene. Kaster en bunke av de hver måned – får ikke brukt de. Så druer. De har bare druer i hard plast. Den som fyller opp halve resirkuleringsposen. Lett irritasjon. Irritert over at jeg blir irritert. Gjengangeren av tankene når jeg handler er all energi og råvarer som skal til fra en vares vugge til grav; varers livsløpsanalyse som det kalles.

Plast er ikke plast

Noen minutters research gir svaret på de aller fleste varers tilblivelse og ditto fotavtrykk på miljø og klima. Men som forbruker har jeg ikke de minuttene på Rema flere ganger i uken. Merking av varer er blitt bedre siste 10 årene, men totalt sett er merking, produksjon og avfallshåndtering av varene langt unna det som skal til for at en handlepose består av null-utslipps, null-overforbruk av vann og rettferdige arbeidsforholds-varer.

Så, når Aftenposten skriver en sak om plast tar jeg meg noen minutter for å studere dette. Som ventet er resirkulering av plast ikke så enkelt som jeg håpet. I en Innsikt-artikkel fra april 2016 ser Aftenposten nærmere på problemet.

Aftenposten går igjennom de ulike sidene og påpeker blant annet at for å defineres som nedbrytbar skal 90 prosent av plasten være nedbrutt til biter mindre enn 2 millimeter i løpet av 12 uker (mikroplast defineres som mindre enn 5 mm). Altså vil plast være søppel de første 12 ukene for så å gå over til mikroplast. Et annet problem er at nedbrytbar bioplast ikke kan gjenbrukes, ettersom den vil fortsette å brytes ned i nye produkter. Dette gjør at kvaliteten på plasten forringes over tid.

Andelen av bioplast og gjenvunnet plast må bli høyere enn den er i dag. Det er også viktig å skille disse to typene plast; den første kan reelt brytes ned i naturen, den andre kan gjenbrukes uten at kvaliteten forringes.

Mer forskning trengs

Østfoldforsknings prosjekt, som er en av kildene i Aftenposten-artikkelen, «utvikling av fremtidens grønne emballasje» skriver følgende på sine nettsider:

«Plast er et viktig emballasjemateriale på grunn av lav vekt og svært gode beskyttelsesegenskaper av matvarer i transport, butikk og hos forbruker. Bedre beskyttelse fører til mindre matsvinn. Men fremtidens plastemballasje må bli mer miljøvennlig gjennom høyere andel bio-basert og gjenvunnet plast. Dette vil bidra til både lavere CO2-utslipp, bedre ressursutnyttelse og mindre forsøpling.»

På oppdrag for Bergen, Oslo og Trondheim har Østfoldforskning også studert bedre utnyttelse av  glass, metaller, tekstiler og plast.

Les mer her om Universitetet i Bergens forskning på algeplast.

Ble jeg klokere?

Vel, at nedbrytbar plast ikke blir til jord og blomster hjelper meg litt å vite. At det kreves mer forskning og at EU og Østfoldforskning er på saken er lovende. I mellomtiden er det ikke så mye praktisk forskjell i hverdagen annet enn å kjøpe så lite plast som mulig, sortere og se om det finnes plastemballasje i butikken av bioplast. Miljøstiftelsen ZERO forklarer nærmere om bioplast og nedbrytbar plast her.

Jeg finner også håp i at Norge har opprettet et eget bistandsprogram mot marin forsøpling og spredning av mikroplast. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen hadde følgende uttalelse 14. februar om dette:

«Det er første året i år, så skal det utvikles hvordan dette skal gjøres i årene framover. Men det skal rettes først og fremst mot Vest-Afrika og Sørøst-Asia som store kilder til plast i havet.

På FNs miljøforsamling i Nairobi i desember fikk Norge tilslutning til en nullvisjon for plast i havet. I tillegg til dette jobber vi særlig mot mikroplast.»

 

Share and Enjoy !

0Shares
0 0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.