Nordøstpassaten tok bolig i meg i august 1991. Hadde det ikke vært for corioliseffekten hadde den kommet fra nord men det hadde ikke vært det samme. Nordavind har en helt annen klang for en nordmann.

Mads, Per Christian og jeg kjører en blikkboks av en Opel Corsa nordover på Gran Canaria en august-ettermiddag i 1991.

Vi tar til høyre fra motorveien ved skiltet der det står Pozo Izquierdo og beveger oss nedover langs tomatplantasjene mens vi med øyne som tinntallerkener ser den grove passaten hamre innover og gir vindmøllene fart som lykkehjul ved denne rullesteinstranden som senere skulle bli Europas Ho’okipa.

Windsurfer på vei ut

I klasserommet på Persbråten videregående skole lå blyantspiss igjen på en forlatt pult etter hundrevis av små tegninger av windsurfere som enten hoppet eller tok bottom turn. De ble tegnet i norsk-, matte-, engelsk- og naturfagstimer mens jeg enten ikke kikket på trærne utenfor som kanskje vaiet i vinden eller fikk med meg det viktigste for å sikre gode nok karakterer. Eller sov etter nattarbeid for å spare penger til å komme meg til rett sted. Et sted med masse vind.


Mads og Per Christian var 17 og jeg hadde akkurat fått lappen og var sjåfør. På taket hadde vi hvert vårt wavebrett og et par seil, 3.7, 4.2 og 4,7 kvm. Vi gikk alle på Colegio Noruego – den norske skolen på Gran Canaria. Hadde med matpakker bestående av fine baguetter med gulost, agurk og tomat og en altfor søt spansk yoghurt. Etter skolen heiv vi oss i bilen og drønte opp til Playa Aguila for å plukke opp utstyret på seilskolen til far Dunkerbeck før vi kom til denne spoten som var så langt unna turistvennlig du kan komme: Rullesteiner og sterk kuling. For oss var det akkurat det vi var ute etter (den rullesteinen var noe drit da).

Fra Playa Aguila pleide vi å speide ut i horisonten mot nordøst for å se om passaten lå klar. Det gjorde den som regel og i alle fall mellom mars og september. Noen ganger beveget den seg inn til Aguila men gikk ut i havet igjen når sola dro av sted til Amerika. De gangene vi seilte der og det ble vindstille måtte vi svømme inn en kilometer fordi vi hadde tynt seilinga til siste vindpust.

Windsurfer i Oslo, joda.

Det er ikke lett å bli god på ski hvis du bor i Kenya. Litt sånn er det hvis du bor i Oslo og windsurfer. Du kan kanskje bli en habil brettseiler i frisk bris i fjordforhold men skikkelig god windsurfer blir du aldri.

Les også: Back in the day

Jeg hadde ett klart mål denne høsten 1991. Forlengs salto, eller killer loop som det ble kalt på den tida. I dag er det et triks som kommer langt ned på lista sammenlignet med krumspringene som har kommet siden og som jeg verken forstår eller kan navnet på. Men den gangen syntes jeg salto var rått. Jeg synes fortsatt det er kult å gjøre det. Jeg lar ikke vissheten om at utviklingen har gått sin gang ødelegge gleden. Dessuten er det det eneste ordentlige trikset jeg kan.

En uke i september på denne forblåste øya som har fostret mange ekstremt gode windsurfere, blant dem norske Vidar Jensen, bestemmer jeg meg. Er kanskje litt treig, men tar det trinnvis. Skikkelig bøyg å tørre. Torsdagen klarer jeg å holde fast i bommen og gå rundt. Fredagen kommer jeg rundt med beina i stroppene. Stort for en Osloværing. Jeg jubler. Omtrent som jeg gjør 29 år senere på Hvaler.

Solid Hvaler-vind

Ser på Windfinder at det kommer gul-oransje mot Ytre Oslofjord første helgen i juli. Det betyr stiv eller sterk kuling. Ikke ofte det skjer i løpet av sommeren. Ikke hvert år en gang. Funderer på om jeg får den med meg.

Kjører utover fra Oslo søndag ettermiddag med familien og god sommeroppakning. Brettene ligger allerede på hytta. Det er lenge lyst så mulighetene er gode. Har med meg bandyhjelm for sikkerhets skyld. På Ørekroken er det noen utpå. Klokka er åtte på kvelden og furutrærne vaier helt ned til rota. Ser bra ut. Tror det ikke før jeg kjenner rossene rive i firekvadraten. Holder vinden?

Blasert windsurfer

På Pozo dro vi ofte inn på land dersom vinden løyet til stiv kuling. Ikke så kult med den store 4.7’ern tenkte vi da. Det er sant. Full gnu med fire er kulere. Faktisk hadde 3.7 vært bedre i dag. Men det spiller ingen rolle. I vindkastene og bølgene på 3-4 meter stemmer alt denne sommerdagen på Hvaler som minner om nordøstpassaten på Gran Canaria.

Menn som pusher 50 fremkaller diverse assosiasjoner. Jeg er 47 og faller fint inn i den gruppen. Samma det. Jeg går verken Birken, svømmer langt i iskaldt vann, sykler hundrevis av mil eller bestiger fjelltopper. Jeg kan forstå at mange gjør det. Men kom an, hvor er moroa? Med noen forlengs i løpet av året forlenger jeg fint «kan-gjøre-kule-ting-med-kroppen-sertifikatet» mitt.

Mandag 6. juli. Vinden har ula i hele natt og vinduene på hytta bula i vindkastene. I 1994 var vi en gjeng som bodde seks uker og trente på Pozo. Blåste baller og slalåmhansker dag og natt. Det er faktisk mulig for en windsurfer å bli møkk lei av vind som en annen bedagelig strandturist. Men en natt med uling på Hvaler er bare vitaminer for sjelen.

Dro ut klokka åtte i morgensol og kanonvind. Rundt 18 m/s fra sørvest. Tenker på sikkerhet. Men fyren på den andre skulderen sier; hei! Gi deg. Bare kjør på! Jeg krysser ut av Ørekroken og kommer meg ut på havet. Seilet sitter perfekt i vinden. Hukommelsen i kroppen overvinner tankene og det er bare å fleske til. Forlengsene går som smurt. Kan ikke huske sist jeg gjorde det med 4 kvm.

Windsurfing-sommeren er mer eller mindre redda.

Share and Enjoy !

0Shares
0 0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.