Rekord i CO2-kutt

Det er nesten bra vi fikk sjekket om det hjelper å stenge verden en periode. Her må jeg bare med en gang si at dette selvsagt ikke gjelder alle de som har mistet noen, blitt kronisk syke eller tapt levebrødet sitt. Mange har det vondt og stridt. Hvordan kan man snakke om CO2-kutt i disse dager?

De fleste har fått et, tidvis anstrengt, forhold til utholdenhet og dugnad. Vår tålmodighet har blitt testet i påvente av bedring av situasjonen. I begynnelsen var det fint å se at håndvask, 1-meteren og klassekohorter virket. Sommeren så lys ut. Nyheten om koronavaksinen hjalp godt på humøret for mange da den andre bølgen tok til. Vi skal nok klare å holde ut. Dette går over. Vi vet at vaksiner fungerer. Det er ikke så lenge igjen.

– Er vi fremme snart?

Hva med CO2-vaksinen? Hvordan får vi stoppet spredningen av CO2-molekylet? Hvor er lyset i enden av klimatunnelen? Her vil noen si at lyset er der jo, om enn langt fremme. Vi må bare fortsette å gjøre det rette. Hva som er rett er faktisk ikke helt klart for mange. Selv om stadig flere både forstår og aksepterer klimaendringer og merker det på kroppen er denne krisen fortsatt ganske abstrakt sammenlignet med en pandemi. Vi mangler det konkrete målet og den relativt korte tidshorisonten.

Ettersom store og små tar i et tak for klimaet vil kanskje mange etter hvert tenke at, ja nå har vi holdt på en god stund. Nå er vi vel på rett vei. Vel blåst, dere! La oss rive i noen nye oljefelt, investere symbolsk i grønn teknologi, kjøpe en genser som må transporteres fra Kina, eller finne en strand som ligger 10 tonn CO2 unna.

Det er menneskelig å føle at innsats, selv om den er vinglete, gir resultater. Har du gitt noe bør det komme noe tilbake. Eller i det minste at du får en liten premie.

Etter en stund med dugnad og avkall på bekvemmeligheter er det lett å løsne opp og gå avslappet tilbake til det vi er vant til. Litt sånn som skjedde i mange land i juli da det ble åpnet mer opp. Vi vet hvordan det gikk.

CO2-kutt-veiviser

Derfor kan det hjelpe med en sjekk på hvordan nedstenging av verden påvirker CO2-kutt. Det gjør det lettere å vite hva som faktisk monner. Er nedstenging veien å gå? Hvor lenge må vi gjøre det før vi kan gå tilbake til normalen? Svaret forskere i Kina, USA og Tyskland kommer med er ganske enkelt: Glem det. Mindre menneskelig aktivitet er langt fra nok for å nå utslippsmålene. Heldigvis kanskje? Da vet vi det. Ikke vits å tynges ned av forsøk på løsninger som ikke fungerer. Uten krisen hadde troen på at vi var på rett vei levd videre.

Selv kunne jeg godt tenke meg å slippe skravle- og følelsessuppa av menneskers skam, offer, pekefinger, sinne og selvtilfredshet i klimadebatten. Verken klovnefisk, sjøpølse, delfiner, knølhval, sjøku, korallrev, skrei eller isbreer bryr seg.

Det er bedre å forholde seg til tall fra menneskeskapte måleinstrumenter.

CO2-vaksinen? Det er grønn revolusjon, det.

CO2-kutt real time

Nylig kom en studie som har målt hvor mye mindre CO2 verden har sluppet ut så langt i 2020: Mindre enn under finanskrisen i 2009, mindre enn under oljekrisen i 1979 og attpåtil mindre enn under andre verdenskrig.

Studien ble ledet av Tsinghua-universitetet i Beijing med forskere fra USA og Tyskland. Det at de kunne se den klare koblingen mellom nedstenging og CO2-kutt i hvert land gjør dataene presise. Under den første nedstengingen i april var nedgangen på 16,9 prosent. De ulike koronautbruddene førte til mindre utslipp slik man vanligvis ser under høytider.

Hjemme best

De første seks månedene i 2020 ble det sluppet ut 8,8 prosent mindre CO2 sammenlignet med samme periode i fjor. Det betyr CO2-kutt på totalt 1.551 millioner tonn. Havet absorberer en tredel av det som slippes ut. Altså er det 500 millioner tonn CO2 mindre i verdenshavene nå enn det hadde vært uten korona. Det hjelper ikke så mye: Vanligvis går det 8.760 millioner tonn i havet i løpet av ett år. Uten CO2-kutt vil havet være 150 prosent surere om 80 år enn det var på 1800-tallet. Da går mye liv tapt. Med andre ord, nedstenging er ikke nok.

Forskerne fulgte med på nedgang i elforbruk i 31 land, daglig bilbruk i mer enn 400 byer, daglige flyreiser, månedlig produksjon i industrien i 62 land og forbruk av drivstoff i 200 land.

Hva ga mest CO2-kutt? Jobbreiser eller energi- og industrisektoren? Faktisk er det hjemmekontor som går av med seieren: Å holde seg hjemme stod alene for 40 prosent kutt, omtrent det dobbelte av energi- og industrisektoren der tallene var 22 og 17 prosent. Energiforbruk i hjemmene gikk ned, men mest på grunn av en uvanlig varm vinter.

Når samfunn åpnet helt eller delvis opp igjen i juli, gikk utslipp opp igjen til vanlige nivåer.

Gi grønn gass

Spørsmålet, og kanskje håpet, om at krisen kunne bringe noe positivt med seg i form av CO2-kutt kom opp ganske tidlig i pandemien. Like raskt kom påminnelsene om at det ikke tok lang tid etter finanskrisen i 2009 før verden var i høygir igjen. Altså lite å vinne. «Vi må ikke la en alvorlig krise gå til spille» var et sitat som gikk igjen, og «vi må bruke redningspakker til å få fortgang i det grønne skiftet.»

At venetianere kan se fisken i kanalene og at mennesker ser den blå himmelen igjen over store byer kan kanskje hjelpe på ønsket om hvordan ting skal være og dermed gi økt oppslutning til omstilling.

Stadig flere satser pengene sine i grønn teknologi. EU og en del andre land har brukt korona-redningspakker for å få fortgang i grønn omstilling. Og S&P Global Clean Energy index som dekker 30 større selskaper har steget med 37 prosent på to år. Ting skjer.

Det er dette en stengt verden har vist oss. Vi må inn i en grønn revolusjon skal det monne. Revolusjon høres voldsomt ut, men informasjonsrevolusjonen klarte vi jo ganske greit, vil jeg si. Sånn alt i alt.

Grunnleggende endringer i infrastruktur og energi henger etter. Her blir noen nedslått mens andre tenker, kult, da er det bare å kjøre på. Kanskje er det sånn at de som vil kjøre på er de som driver utviklingen fordi det tvinger frem grønne løsninger som gir flere kunder og dermed kan lages i stor skala. Da blir det billigere og enda flere tar det i bruk.

For de som sykler, kjøper kortreist mat, bruktklær og dropper lange flyreiser kan dette være en liten nedtur. Neida, det må fortsatt til men det er bare ikke nok.

Så, konklusjonen er dessverre og heldigvis, for alle parter på et vis, at å begrense menneskelig aktivitet ikke er svaret. Det er på tide å takke av revolusjonen som brakte oss hit og ønske den nye velkommen.

Forsidebildet: Ikke lenger en himmel full av CO2. Fra Olav Aukrusts vei i Oslo en ettermiddag da denne studien poppet opp på telefonen.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.