Havbloggen

Seilturen i Havanna

| |

Havanna 10. mai, 2014.

Briten Blake Aldridge vant. Nede på vannet sitter jeg med en sandwich i en båt sammen med cubanere jeg aldri har møtt før. Jeg visste ikke da hva som skulle skje på vei tilbake.

Tirsdagen før er jeg på vei ut en ettermiddag etter jobb for å windsurfe. Treffer Miguel på seilklubben, en habil windsurfer jeg har truffet noen ganger før. Klubben ligger ti minutters kjøring vest for Miramar, Havanna. Slitte lokaler og slitt utstyr, men seilegleden er ikke til å ta feil av.

Ocean Race Havanna

Den jevne vinden, la brisa, fra øst glir innover og de unge karene fisker frem det de har av utstyr. Vedder på at de har fiksa utstyr på måter jeg aldri ville tenkt på. Som så mange cubanere; lite penger men med masse virkelyst og fantasi. «Resolvemos» – vi løser det.

Miguel forteller at han og noen av de andre skal ta et ocean race fra klubben og opp til Morroen på lørdag. De skal opp å se første stopp i Red Bull Cliff Diving Tour 2014. Stupetårnet er rigga på festningen som ligger plassert omtrent slik som Akershus festning i Oslo.

«Ok, svarer jeg, høres kult ut.» Jeg har kryssa opp noen ganger før men ikke helt opp dit. Det er omtrent 17 km. Blir fint.

Fint å windsurfe i Havanna
Windsurfingklubben, Havanna

Flyvefisk og kuling

Det er lørdag. Jeg sjekker yr.no. Det er meldt stabil vind. Kjører av gårde i 11-tiden. Sola steker og det er som vanlig fredelig i gatene. Ser at vinden begynner å ta seg litt opp, først uti havet, så kommer den nærmere land.

Jeg parkerer ved klubben og ser etter Miguel. Treffer på en annen som er på vei ut. – Miguel, har du sett han? spør jeg. – Han har dratt ut, svarer han. Ok, greit nok. Jeg tar av brettet. Rigger opp. Lar sandalene være på. Det ligger noen knuste flasker, spisse steiner og tornekvast der jeg rigger opp.

Oppriggingsplassen

9.3 virker fint i dag. 130 liter RRD. Vest, shorty og trapez. Jeg er klar.

Merker at jeg gleder meg til å se flyvefisk. Det er ganske fint. Husker en historie jeg hørte fra Gran Canaria under en world-cup regatta der for mange år siden. En fyr som ga gass utover hadde komplett uflaks. Det er vanlig at flyvefisken, både der og her på Cuba, flyr opp ved siden av brettet, legger seg i svevestilling og flyr over brettet før de stuper ned i vannet igjen. Det er et fint syn. Uansett, denne fyren fikk en flyvefisk inn i ankelen. Den satt seg fast. Han måtte inn til land og dra den ut. Fikk infeksjoner og mange ukers rehabilitering.

NASA kartlegger korallrev med din hjelp

Les også: Korallrev online

Havanna – Floridastredet

I dag oppfører de seg normalt. Åtte, ti glinsende småfisk med like store vinger som kropp tar fart under vann og skyter ut av vannskorpen som små raketter. De flyr ved siden av meg et par sekunder før de faller av som jagerfly i angrepsposisjon, over brettet og stuper ned i vannet igjen.

Jeg krysser alene oppover. Kursen er omtrent rett mot Florida. Hadde jeg hatt radio ville jeg hørt Radio Key West med bil- og kinoreklamer og bred, kjøpelysten amerikansk reklamestemme. Den slår ofte inn når du kjører langs kysten østover.

Etter en halvtimes seilas øker vinden i styrke. Nærmer seg 11-12 m/s. Det er litt mye for 9.3, men det går greit. Så øker den litt til. Er rimelig overrigga nå. Normalt ville jeg kalt det en søndagstur og vendt hjem, men tenker at det hadde vært kult å seile helt opp og langs Malecon.

Havanna-konferansen

Passerer Hotel Nacional. Kjenner blemmene i de litt utrente hendene boble frem. Et av historiens viktigste mafiamøter, The Havana Conference ble holdt her i 1946. Møtet mellom den amerikanske mafiaen og Cosa Nostra-ledere i Havanna skulle diskutere mafiapolitikk, regler og forretninger. Arrangøren var Charles «Lucky» Luciano. Dekkhistorien var visstnok at de skulle på gallamiddag med Frank Sinatra som hovedattraksjon.

Typisk mafia

Sinatra selv fløy fra USA med fetterne til Al Capone, Charlie, Rocco og Joseph Fischetti. Leser du historien om møtet fremstår det som et filmmanus. På møtet hadde Luciano som mål å igjen bli anerkjent som «sjefen over alle sjefer». I tillegg ydmyket han to rivaliserende familier ved å påtvinge de et håndtrykk om enighet og vennskap i alles påsyn. Det nye Hotell Flamingo i Las Vegas (åpningen ble en fiasko fordi flyene fra L.A. var værfaste den dagen) og narkohandelen i USA var også vanskelige diskusjonspunkter for mennene med hatt, brei gange og buskete øyebryn. De ble visst sinna på hverandre. Det ble utstedt henrettelsesordre.

Sinatras bekjentskaper til mobben har vært mye omtalt. Hvorvidt han visste hvorfor han var invitert til Havanna denne dagen er uvisst.

Jeg kjenner at bommen sliter i hendene, har litt utrimma utstyr. Litt stor finne. Samma det.

– Amigo!

Stupetårnet er i sikte. Jeg fabler om at jeg har flaks når jeg kommer frem. At jeg får jumpe opp i en båt og får servert noe å bite i. Litt vann kanskje.

Snart fremme. Jeg ser masse småbåter samlet ved Morroen og nærmer meg stupetårnet. Shit. Det er høyt. 27 meter finner jeg ut senere.

Hva tror du skjer? Jeg nærmer meg klyngen med båter, og jaggu er det ikke en vennlig cubaner som roper, – amigo! Ven aqui! Jeg seiler bort dit. – Da le! sier mannen og gir tegn til at jeg skal komme om bord. – Hola! sier jeg tilbake og hilser høflig. Jeg fester seilet i siden av båten og går om bord. – Quires un san’wich? spør han, og sluker delvis n-en, på cubansk vis. – Cerveza?

Og der sitter jeg. Blemmer i hendene og mer sliten enn jeg syntes jeg burde være. En ost- og skinkesandwich i den ene hånda og en kald øl i den andre. Jeg hilser på de to barna og kona som har tatt turen ut. Masse folk. Jeg sitter der en stund og småprater. Vet også at vinden fort kan løye utpå ettermiddagen. Ser vestover mot klubben. Har ikke så veldig lyst til å padle tilbake.

– Tengo que irme, sier jeg etter en liten stund. Forklarer at jeg må dra mens det ennå blåser. – Suerte! sier den koselige familien og smiler varmt. Mil gracias! sier jeg tilbake og tar mannen i hånda.

Mennesker i vannet

Når du dykker, eller snorkler for dens saks skyld, et stykke uti sjøen, er det vanlig at du har en båt som er merket med flagg. Ikke at jeg seiler så dundrende fort, men finna er likevel ganske lang og ganske kvass. I 20-25 knop kan den gjøre stor skade om den treffer noen.

Etter et par år på Cuba hadde jeg lært hvordan folk brukte det de hadde for å få til ting. «Resolver» – løse – som de ofte sa. Herlig, masse olabil-løsninger overalt. Gjenbruk og miljøvennlig, selv om det jo ikke er derfor det gjøres. Kondomer festet til duppen brukt som seil for å få ut fiskekroken for eksempel. Eller en plastpose på toppen av snorkelen for å markere. Funker helt fint.

Men ikke alle snorklere brukte plastpose og det var et par ganger jeg seilte at jeg var nære på. Ble litt sur på deres vegne. Det er en og annen fritidsbåt på vannet (ikke alle har like dårlig råd) utenfor Havanna og for dem er det ganske umulig å se disse snorklerne.

Drukning

På vei fra surprise-lunchen mot seilerklubben seiler jeg først forbi, nettopp, en fyr uten plastpose på snorkelen. Forsøker å rope men han hører ikke. Jeg tenker ikke noe mer over det og seiler videre. Kommer forbi Miramar-området og vinden løyer. Blir nesten vindstille. Så ser jeg en snorkler til et stykke unna. Seiler rolig videre nedover. Eller var det det? tenker jeg etter et par minutter.

Vent, lå ikke han veldig stille til å snorkle? Og, så jeg egentlig noen snorkel? Jeg snur meg tilbake, forsøker å se, men skinnet fra solen gjør det vanskelig. Jeg er allerede et par-tre hundre meter i le.

Det var en ganske fortvilet situasjon. Hvis det var det jeg fryktet det var, kunne det stå om sekunder hvis livet skulle reddes. Det gikk opp for meg at det måtte være det. Hvis jeg skulle forsøke å krysse opp igjen i den svake vinden ville det tatt for lang tid, beregnet jeg. Dessuten, hvordan skulle jeg kunne gi livreddende førstehjelp på et seilbrett? Det er ikke mulig å få fast nok underlag til å kunne gjøre hjerte-lungeredning.

Hjelp

Jeg så en av de andre fra klubben i lo og skrek at han måtte sjekke personen som lå i vannet. Jeg ropte så høyt jeg kunne, jeg skrek så stemmen vrengte seg. Han heiv seg uti og svømte bort til personen. – Han er død!, ropte han. – Er du sikker?, ropte jeg tilbake. – Ja! – Bli der! Jeg tilkaller hjelp!

Jeg var ikke så langt fra land. Jeg så et par mindre båter fortøyd til land og noen ungdommer på en brygge. Jeg bestemte meg for at det ville være raskere å få dem ut med en båt og større sjanser å få satt i gang førstehjelp på den måten.

Jeg visste nødnummeret til sjøredningstjenesten og ropte alt jeg kunne at de måtte ringe. Veivet med armene og skrek. Det kunne være mulig å få han i live bare de kom raskt, håpet jeg. De nølte litt, men etter det som kjentes ut som veldig lang tid, beveget de seg og ringte.

Følelsen av å ikke ha gjort noe, eller nok, tok meg. Jeg kunne ikke gjøre mer.

Det kunne ingen andre heller. Ingen ambulanse på stranda, ingen som hastet av gårde.

Jeg har mange ganger tenkt om jeg kunne ha gjort noe annerledes. Instinktet sa at jeg burde forsøkt å dra han opp på brettet. Men jeg vet at det aldri ville gått. Da hadde jeg mistet verdifull tid. Det ville vært hodeløst.

Forsidebilde: Sølvvinner Jonathan Paredes. Fotograf: Camilo Rozo / Red Bull Content Pool Editorial Use.

Forrige

Å lage en blogg. Del II

Grå lyd fra grønt skifte

Neste

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.