Skolestreik, Røe Isaksen og havet

Ble det bedre for havet? Plastsøppel, Punta Chame, Panama

Dette er mest til skoleelever som er bekymret for havet og livet der.

Det er to ting jeg reagerer på i debatten mellom Torbjørn Røe Isaksen og de voksne kulturpersonlighetene som støtter oppropet til extinctionrebellion.no.

Men aller først: extinctionrebellion og deres opprop må ikke blandes sammen med skolestreik. Å skolestreike for et bedre klima betyr ikke å ukritisk støtte alt i oppropet.

«Glem ordvalg, form og uttrykk og hold deg til saken; vi bruker opp og forsøpler jorda og havet og dreper eller spiser opp levende liv», er naturlig å tenke og reagere. Dette stemmer og er umulig å være uenig i. «Isaksen avsporer ved å snakke om form og antidemokratiske krefter – responsen oppfattes mer som motangrep enn å ta poenget.»

Men, dette er to sider av samme sak. Som demokrati er vi nødt til å kunne lytte ikke bare til det som faktisk sies, men også overbevisningen og følelsene bak, det får ikke Isaksen helt til i sin første respons.

Samtidig kan jeg ikke ta oppropet bokstavelig, verken når det gjelder tilsynsråd, det sterkt konspiratoriske ved (demokratisk valgte) regjeringer eller den gjennomgående oppdelingen i de moralske, ansvarlige og tenkende versus de som ikke er det.

Hvor gode er vi til å debattere?

Dette har blitt, og la oss håpe vi etter hvert kan si «det er bare så 2010-tallet», en gjengs måte å fremme saker og behandle vanskelige spørsmål på i mange europeiske land og særlig USA. Og hvorfor det? Tja, polariseringen kan vel sies å ha startet som et resultat av at folk føler seg helt eller delvis sviktet av de folkevalgte over tid. Færre jobber, mindre lønn, større ulikheter og en ganske dårlig håndtering av migrasjon (moralen kvalte reelle utfordringer, og høyre-populistene tok denne saken) fra sentrum-venstre spekteret i mange europeiske land.

Derfor er det så viktig at tenkeren Isaksen er nøye med å komme med troverdige, alternative løsninger med en gang – og ikke langt uti andre omgang. Distansering mot meningsmotstandere som førstereaksjon må byttes ut med troverdige alternativer som tar spørsmålene og uroen på alvor.

Dette intervjuet med Harvard-professor Michael Sandel er derfor inspirerende, med hans etter hvert kjente utsagn «We need to rediscover the lost art of democratic argument.”

Tilbake til havet

Dette ble en liten omvei til havet, men hav-politikk avhenger av at vi kan snakke sammen på land. Isaksen og de voksne kulturpersonlighetene som skrev innlegget i Aftenposten fant til slutt en balanse der begge modererte seg og ga anerkjennelse til hverandre.

Men hva så? Lost opportunity fra begge sider som ikke brukte mer plass på å fortelle oss hva som er problemene.

Her er derfor noen av de tingene havet sliter med og hva den norske regjeringen har satt seg fore:

En million tonn CO2 i havet hver time

Siden den industrielle revolusjon har menneskelig aktivitet ført til utslipp av rundt 500 milliarder tonn CO2. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren er høyere enn den har vært på 800.000 år – trolig lenger.

Utveksling av gasser mellom vann og luft pågår kontinuerlig slik at CO2 i atmosfæren ender opp i havet. Fra 1990 til 2005 ble det samlet 77.000 vannprøver fra ulike dybder i alle verdenshav. Et av funnene var at 30 prosent av CO2-utslippene siste to hundre år endte opp i havene. Hver time absorberes en million tonn CO2.

pH-verdien i havene skal normalt være på 8,2 ved havoverflaten. pH-skalaen er logaritmisk, slik som Richter-skalaen. Det vil si at en nedgang på 0.1 tilsvarer 30 prosent surere hav. Fortsetter dagens utvikling vil verdien være 7.8 i år 2100. Dette er 150 prosent surere enn begynnelsen av 1800-tallet.

Post-plast-samfunnet krever bedre løsninger

Løsningene for post-plast-samfunnet ligger fortsatt en del frem i tid skal vi tro forfatterne av artikkelen “The future of plastics recycling” publisert i Science i november i fjor. De skriver i sammendraget at “selv om det er viktige økonomiske og miljømessige insentiver for resirkulering av plast, gir dette begrensede effekter. Sortering av plast før gjenvinning er kostbart og tidsintensivt, krever store mengder energi og fører ofte til lavkvalitets-plast. Dagens teknologi er ikke kommet langt nok til å håndtere de mange forskjellige plasttypene. Ny forskning peker mot kjemiske resirkuleringsmetoder med lavere energibehov, blandet plastavfall som kan brukes om hverandre for å unngå sortering og utvidelse av resirkuleringsteknologi til tradisjonelt ikke-gjenvinnbar plast.”

Det er nedslående å vite at verdens plastproduksjon er ventet å firedobles innen 2050. Faktisk vil 20 prosent av verdens oljeproduksjon gå til plast-produksjon med dagens tempo. Plastproduksjonen er i dag mer enn 20 ganger det den var i 1964 og i 2016 ble det produsert 335 millioner tonn plast – det betyr 1200 tonn i 2050.

Slappere havstrømmer

Havstrømmen som bringer varmt vann nordover i Atlanterhavet er ikke lenger like kraftig som før, viser to nye studier. Endringene påvirker livet i havet og har blant annet ført til sterk økning i hummerstanden langs USAs Atlanterhavskyst og kraftig nedgang i torskebestanden.

Begge studiene ble publisert i Nature i 2018. Den ene studien antyder at dette henger sammen med klima-endringer. Varmt vann er lettere og holder seg i øvre lag av havet på vei nordover, mens kaldt, saltholdig vann er tyngre og går sørover dypt nede i havet. Issmelting på Grønland og Arktis fører mer ferskvann ut i havet som reduserer saltinnholdet og vekten. Dette gjør at vannet ikke synker like raskt og er altså med på å bremse effekten av sirkulasjonen.

Den andre studien peker mot naturlige endringer av havstrømmen som har pågått siden den industrielle revolusjon. Men Jon Robson, en av forfatterne av studien utelukker ikke at menneskelig aktivitet kan ha forsterket denne endringen ytterligere.

Studiene, som ble omtalt i Washington post 11. april bruker ulike metoder med ulike konklusjoner, men begge fastslår at sirkulasjonen har bremset opp med 15 prosent siden 50-tallet. Dette tilsvarer 3 millioner kubikkmeter vann per sekund, eller 15 Amazonas-elver til sammen. Målinger av havsirkulasjon har bare blitt gjort i 10 år og er for kort tid til å kunne påvise en trend.

Hva gjør Norge?

I mars 2017 la regjeringen Solberg frem Stortingsmeldingen om hav i utenriks- og utviklingspolitikken. “Målet er å belyse de mulighetene og utfordringene som havet representerer for landet vårt, og tydeliggjøre hvordan utenriks- og utviklingspolitikken kan støtte opp under norske havinteresser og bidra til å nå FNs bærekraftsmål” heter det i innledningen.

I oktober kom meldingen om at Norge vil bruke 150 millioner kroner mot marin forsøpling. Hvordan disse 150 millioner kronene er tenkt implementert har jeg ikke funnet ut, men Sørøst-Asia er blinket ut som region.

«Our Ocean Conference» i Oslo 23-24 oktober. Dette er den sjette i rekken, første ble holdt i Washington i 2014 etter initiative fra daværende utenriksminister John Kerry. Norge er vertskap.

Ble det bedre for havet i 2018? Les mer her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.