Havbloggen

Tenåringspappa og windsurferen

| | ,

Plutselig var hun 17 år. Som tenåringspappa er windsurfing noe av det fineste vi gjør sammen.

Det er mange tanker og følelser som går gjennom hodet mitt når vi er ute sammen. En dag på vannet begynner gjerne noen dager i forveien. Jeg sjekker vinden på yr.no eller windfinder. Ser at det kommer noe fra sør om noen dager. Larkollen passer best, men er det god vind kan det funke inne i Lysakerfjorden også. Så spør jeg Ylva om hun har noen planer den dagen. Fredag til mandag passer best. I helgene er det ofte jobb en av dagene. Siste to årene har hun blitt mer keen. – Vi drar ut når det blåser, pappa, svarer hun nå.

Jeg er selv hekta på windsurfing, men forsøker å få Ylva til å få sin egen erfaring uten at jeg blander meg. Hun må oppdage dette selv. Vil ikke være en masete tenåringspappa. Jeg er først og fremst glad og takknemlig for å kunne dra ut med henne. Men det er noe mer som alltid ligger der. Det er en varm, bløt frihet med smak av grenseløshet. Ingen hall, bane eller dommer. Ingen trener eller lærer. Ingen motor eller resultater. Ingen klokke. Ingen som mener det ene eller andre. Ingen som observerer deg. Ikke en del av et daglig skjema. Når vi kommer ut på stranden eller opp på en høyde der vi ser utover havet ligger byen og hverdagen bak oss og friheten foran oss. Tenker jeg. Ylva lurer på om vi skal komme i gang snart.

Mas å være tenåringspappa?

Kona og jeg tenkte som mange andre at det ville bli litt berg- og dalbane med tenåringer i huset. Vi har ikke merket så mye til det og har hatt en ganske jevn overgang fra bittebarn til store barn og nå til tenåringer. Har egentlig aldri tenkt så mye gjennom hva det vil si å være tenåringspappa annet enn å være til stede, finne på positive ting og gi kjærlighet. Som fra da de ble født, egentlig.

Jeg har aldri hatt noen ambisjoner på vegne av Ylva. En fin dag på vannet er en fin dag sammen. Helt nedpå uten mas eller krav. Livet er summen av dagene. Det hun ikke lærte i dag kan hun lære neste gang, selv om det er to uker eller to måneder til. Eller neste år. Det kommer an på når det blåser og vi har tid. Windsurfing er litt styrete, men når det funker er det så dritkult og annerledes fra det vanlige at det er verdt orgingen.

Idrett. Lek.

For kona og meg er det to store forskjeller for tenåringer i dag sammenlignet med for 30 år siden: Klimakrisen og skjerm. Gjengangere. Det har blitt mye Trump siste åra, men det går jo over før (4. november) eller siden (2024).

En annen forskjell er at det har blitt litt mindre lek og mer alvor i barneidretten, er det ikke? Take a break. Det er bare en promille som blir mestere og som attpåtil liker det. Målet må jo være å få de til å like idrett i overgangen fra barn til tenåring. Det er da idretten er viktig når vennskap, usikkerhet og en hormonell kropp trenger noe å bryne seg på. Sammen med andre som liker det samme som deg. Minner og opplevelser som gjør at de tar med seg sine unger en gang i fremtiden.

Kanskje litt urimelig, men jeg har delvis styrt unna langrenn for eksempel. En nydelig idrett i utgangspunktet som jeg er glad i, men jeg har ikke helt sett leken og gleden i hvordan langrenn som idrett i Norge funker i dag. En 12-åring må ha fire par ski for å være med? Ja, ja. Løypene ligger der læll så det er alltids muligheter for en fin tur.

Mange forsøk

Klart jeg surra bort tid på såpeoperaer og dill og tv på 80-tallet. Pat Sharp, MTV, Music Box og Moviebox. Men det var jo ikke hele tiden. Når skjermen var av var det mer tid til venner, bandy, windsurfing, ski, kino eller bare å kulen.

Snart er jeg tenåringspappa til tre. Minsten er på god vei. Bare noen måneder igjen. Fra de var små har vi forsøkt å lære de det vi kan som funker og forsøke å ikke overføre for mye av de svakere sidene.

Å få barna ut med venner i en turnhall, dansesal, på bandybanen eller på havet er skikkelig tilfredsstillende. Og kanskje mer i dag enn for våre foreldre på 80-tallet på grunn av den «#!¤/¤#)/%! skjermen.

Det var noen år der vi var i spagat mellom masse idretter og aktiviteter. Karate, klarinett, turn, fiolin, fotball, piano, langrenn, ulike dansestiler, windsurfing, bandy, slalåm, snowboard, volleyball, basket, sjakk, you name it. Tilsvarende var vi innom all verdens bruktmarkeder, finn.no og butikker for kjøp av utstyr og klær og tips. Dyrt ble det også med treningsavgifter, konkurranser og lisenser til alle mulige slags klubber og lærere. Håpet var at de skulle finne en greie de fikk skikkelig fot for med gode venner i et godt miljø.

Etter et par år i spagat var det turn, dans, bandy og windsurfing som stod igjen. Phew…

Fra liten til stor

Da Ylva var fem satt hun foran på seilbrettet med redningsvest og hoiet og smilte. Året etter satte jeg på en lav bom under min som hun kunne holde i. Vi har holdt på mye i Ørekroken på Hvaler. Langgrunt og fin vind. Der startet vi med en barnerigg på 2,5 kvadrat. De første årene var Ylva passe interessert men ikke mindre enn at hun ble med ut. Vi dro bare ut når det var varmt og god vind. Det viktigste var at vi hadde en bra stund sammen.

Fra hun var 9 til 11 bodde vi på Cuba. Vi hadde med seilbrettet og fikk mange bra dager på windsurfing-klubben i Havanna. Husker at det var mye bading og tøys. Rulla rundt i seilet og hoppet fra brettet. Hun hadde med seg bestevennen fra Sverige også noen ganger og de kosa seg.

– Lever du Ylva?, ropte jeg. Lever? Dette er livet!, ropte hun tilbake og seilte videre.

Da hun ble 12 var vi hjemme i Norge. De to påfølgende sesongene var litt labre både i forhold til vind og interesse. Men jeg passet fortsatt på å få henne med noen ganger. Hun lærte litt mer, krysse og snu. Så økte interessen og styrken og lengden. Og så er det en fordel at hun er varmblodig. Fryser sjelden. Trenger ikke surfesko. Hun er ikke redd for å få masta i hodet eller slå seg (det skjer jo uansett sjelden).

På egenhånd

Da hun var 15 kunne hun seile dit hun ville. Jeg trengte ikke lenger å seile like bak og hjelpe henne tilbake. Da tenkte jeg at det funker å være tenåringspappa. Vi kunne dra lenger ut og i mer vind. Da økte også motivasjonen. Hun seilte fortsatt på stort brett med kjøl og begynte å bli klar for et mindre.

En dag vi var utenfor Halden brygge innerst i Oslofjorden blåste det 10-12 m/s. Jeg så at det var ganske mye vind og at hun sleit litt. Men det var sol og hun ga seg ikke. – Lever du Ylva?, ropte jeg. Lever? Dette er livet!, ropte hun tilbake og seilte videre.

I fjor seilte hun i Tromsø. Vår annen hjemby der kona Borghild kommer fra. Utrolig fint sted med fine mennesker.

I år har det vært en veldig bra sesong. Hun er på slalåmbrett og planer. Hun har seilt i liten og stiv kuling, blitt slengt rundt og fått skrubbsår på nesa. Hun har blitt skremt og ledd og vil til Jæren før jul. Kanskje vi får det til. Vi var på Borestranden i sommer og hun syntes det var utrolig fint.

Windsurfing er mye mer enn idrett. For noen uker siden dro vi ut på Larkollen en ettermiddag. Det var fortsatt varmt og en lun sønnavind strøk innover. Vi dro utover. Krysset fjorden og tilbake. Jeg tenkte ikke på at vinden var i ferd med å løye, men solnedgangen var så fin så Ylva satte seg ned på brettet. – Se, pappa. Så satt vi der en stund og nøt solnedgangen på havet en vanlig mandag ettermiddag. Fysikkbøkene lå fredelig i bilen. Vi glemte tiden. Vinden løya og vi kom så vidt inn på de siste vindpustene.

Forrige

Oppdrettslaks rømmer ikke til lands

Laks fortærer (ikke lenger) regnskog.

Neste

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.